Velkommen til klatring!
(Utdrag fra innledningen til veileder for klatreanlegg)
Få aktiviteter spenner så vidt som klatring. Man begynner med å klyve ut av barnesenga og opp på kjøkkenbordet før man avanserer til trær og steiner.
Tradisjonelt har man siden endt opp på klipper, fjell og alpine tinder. I dag ender derimot flertallet som inneklatrere, mange på et teknisk nivå ingen kunne ha forestilt seg i fordums tid. Inneklatring kan deles i to grener – tauklatring og buldring.
Tauklatring igjen kan deles i to – ledklatring og topptauklatring.
Under ledklatring starter man med tauet på bakken og kobler seg regelmessig inn i forankringer på veien opp. Ledklatring kan involvere lange fall som må sikres trygt – noe som krever spesialkompetanse.
Ved topptauklatring er tauet allerede festet på toppen av ruten, så når man faller trenger ikke fallet å bli mer enn noen centimeter langt.
Begge former krever kyndig opplæring for å utøves sikkert, men topptau er enklere og raskere å lære.
Enda enklere er buldring, der man ikke bruker tau i det hele tatt. Der klatrer man på lave vegger over tjukkaser som demper fallene. Og fall er det mange av siden problemene ofte er avhengig av både god teknikk og styrke. Også for buldring må man vite hva man driver med for å unngå skader.
Klatring kan gjøres akkurat så trygt eller ekstremt som man vil. Topptauing inne for eksempel er tryggere enn fotball på løkka.
Kort sagt er klatring vertikal forflytting som utfordrer alle våre evner. Det er en aktivitet der det kreves både fysisk og mental styrke, utholdenhet og tekniske ferdigheter. Denne spesielle blandingen gjør at gamle ringrever kan klatre på de samme rutene som unge råskinn, og hvem som gjør det best er ikke gitt. Dette tydeliggjøres ved at at skillene mellom sosiale lag, generasjoner, kjønn og kultur viskes ut.
Man trenger ikke snakke samme språk for å klatre sammen. Vi er klatrere og vårt felles språk er bevegelsene som bringer oss oppover.
Unge, gamle – forsiktige eller spenningssøkende – klatring er en sport for alle.